kommando

Det er (i hvert fall i teorien) mulig å kysse noen helt til vedkommende går i oppløsning; huden begynner å vable seg, som om kroppen har ligget lenge nedsenket i vann, så sprekker vablene, man må kysse nakent kjøtt, væske fra sårene blander seg med spyttet, kjøttets overflate trevles opp, det blodige ansiktet spiser og kysser i samme bevegelse, til det er innvollene som overøses med ømme kyss, for en sånn tålmodighet og dedikasjon som ville kreves for å kysse noen helt vekk, er utenkelig uten at den kommer av ømhet, og fortsatt fylt med denne ømheten, ville man til slutt ligge på en råtnende, illeluktende madrass og kysse de store brune flekkene i stoffet. Uten denne helt spesielle formen for ømhet ville det ligget et levende menneske på sengen, men ikke utsatt for akkurat dette ømme blikket, og derfor heller ikke vakkert, sånn det var mens det ble kysset vekk, sånn det fortsatt er vakkert i måten det har flekket til madrassen på.

Anmeldser for Kommandolinjer

Kulturspeilet, 26.02.2005: “Sundstøl har komponert en språklig avansert, sterk, vond og på mange måter eksperimentell tekst, som man vanskelig kan gå helt uberørt fra. Dette kan være starten på et viktig forfatterskap.” (Les mer)

Vårt Land, 18.03.2005: “Gjennom velskrevne korttekster tar forfatter Sundstøl oss med inn i drømmer og minner til den nevnte mannens liv.” (Les mer)

Bergens Tidende, 28.02.2005: “Gjennomført, poengtert og avskyelig om hvordan fortiden påvirker oss” (Les mer)

Utdrag