Langt ute på lagunen treffer et vindstøt sjøen og sprer en mørk vifteform utover den glitrende overflaten.  Som om det gikk en frysning over en stor hud.  Han står ved glassdøren og ser på sjøen og landsbyen, den skrånende massen av terrakottarøde hustak, seilbåten langt ute.  Enda en gang treffer et vindstøt vannflaten, et mørkt nedslag som sprer seg utover gjennom glitteret og viskes hurtig ut.  For første gang ser han en bevegelse i det lille hvite seilet, en blafring.  Han går bort til bordet, setter seg, plukker opp en bok.  Et fotografi slir ut og blir liggende foran ham med baksiden opp.  Boken er et thriller fra advokatmiljø i New York, som han husker at hun begynte på rett før de reiste ned hit.  Han går ut fra at fotografiet har fungert som bokmerke.  Nå tar han det opp og ser på det.  Det ser ut til å være tatt på impuls av en uerfaren fotograf med et dårlig kamera.  En mørkhåret tenåringsjente er på vei inn i det rommet fotografen befinner seg i.  Bildet er tatt på kloss hold, og viser henne bare fra brystet og opp.  Hun har en hvit t-skjorte på seg.  Blikket er nedslått, som om hun ser på noe hun bærer i hendene.  Det er en hvit dørkarm rett ved siden av henne i venstre billedkant.  Bak henne, i rommet hun kommer ut fra, er det noe som ligner en haug med klær på et bord eller en benk, men det er for mørkt der inne til at det går an å si med sikkerhet hva det er.  Bildet er åpenbart tatt uten at hun er klar over det.  Han forestiller seg hvordan overraskelsen i neste sekund springer fram i ansiktet hennes.  At hun sperrer opp øynene og munnen.  Kanskje blir hun rasende, det avhenger av hvem det er som står der med kamera.  Men han får selvsagt aldri sett det.  Reaksjonen hennes er glemt for lengst.  Kanskje var den glemt bare minutter senere.  Bildet er antagelig tatt i et av de mange husene hun vokste opp i, eller hos en venninne.  Vennskap som gjerne varte i bare noen måneder, fordi de flyttet igjen, og hun måtte begynne på en ny skole.  Nå husker han første gang ha så bildet.  Hun viste det til ham sammen med andre bilder fra ungdommen.  Hun visste ikke engang når eller hvor det var tatt.  Han husker at han ble veldig ivrig, og at det gjorde Michelle brydd.  Men hva var egentlig grunnen til denne iveren?  Han er usikker på om han i det hele tatt ville kjent henne igjen dersom han ikke visste at det var henne.  Hun er ung, kanskje femten.  Ansiktet er unaturlig skarpt opplyst av blitsen, nesten hvitt, og man ser ikke øynene, fordi hun ser ned, muligens på noe hun bærer i hendene.  Kanskje et brett? tenker han.  Mat og drikke?  Eller kanskje har hun vært ut og hentet en plate som de har snakket om, at det er den hun ser på, og nå skal de sette seg og høre på musikken.  Men hvem er “de”? Og hvor går de etterpå?  Hvor gikk de?  Hvordan ser det ut utenfor huset de befinner seg i? Det er umulig å finne svar på disse spørsmålene.  En amerikansk tenåring kommer inn i et rom et sted i California en gang på slutten av åttitallet.  Blitsen går av.  Mer er det ikke, det både begynner og stopper der.